Karbonfangst og -lagring (CCS) er en miljøteknologi som innebærer å fange karbondioksid (CO₂) og deretter lagre den på en permanent måte. Hensikten er å begrense nye CO₂-utslipp og dermed motvirke uønskede klimaendringer. Når man snakker om CCS er det som regel snakk om metoder der CO₂ fanges fra industrielle avgasser som for eksempel røykgass fra et forbrenningsanlegg som brukes i energiproduksjon. Samtidig kan den samme teknologien også brukes til karbonfjerning, ved at CO₂ enten fanges fra forbrenning av biomasse (BECCS) eller direkte fra lufta (DACCS). 

Det er viktig å skille mellom CCS brukt på fossile utslippskilder og karbonfjerning, også kalt CDR (carbon dioxide removal). Mens CCS tradisjonelt har som mål å redusere utslipp ved å fange CO₂ før den når atmosfæren, handler karbonfjerning om å fjerne CO₂ som allerede er sluppet ut. BECCS og DACCS regnes derfor som former for karbonfjerning, selv om de bruker samme teknologi som CCS. 

Ved bruk av CCS kan man i noen tilfeller fortsette å bruke fossile brensler som olje og gass, samtidig som utslippene reduseres betydelig. FNs klimapanel anser bruken av CCS som uunngåelig dersom klimamålene skal nås. Teknologien har potensial til å gi energisektoren mer tid til å omstille seg til fornybare løsninger, samtidig som den kutter utslipp i sektorer der det foreløpig finnes få alternativer til fossile energikilder.

Prosessen

CCS kan deles inn i fire faser. Den første av disse er selve karbonfangsten; her skilles CO2 fra resten av de industrielle avgassene. Dette kan skje ved for eksempel en oljeplattform eller et kullkraftverk. I den andre fasen gjøres CO2-gassen om til væskeform før den i fase tre transporteres dit den skal lagres. Fjerde og siste fase er lagring, og her pumpes CO2 ned under jorda i såkalte reservoarer. 

Fase 1

Det finnes flere teknologier for å fange CO2-gass fra industrielle avgasser og røykgasser fra et forbrenningsanlegg før den slipper ut i atmosfæren. Den vanligste er kjemisk rensing av avgass. I denne prosessen brukes væsker som inneholder kjemiske stoffer, som for eksempel aminer, for å fjerne CO2 fra gassen. CO2-molekyler binder seg til disse væskene. Senere varmes væsken opp for å frigjøre ren CO2, og væsken kan brukes på nytt. Ved bruk av denne metoden kan ca. 80% av karbonutslippet til atmosfæren reduseres. 

Fase 2

Etter at CO₂-gassen er blitt fanget gjøres den flytende. Dette gjøres fordi væske tar opp mindre plass enn gass, noe som gjør senere transport enklere. For å omdanne CO₂-gassen til væske utsettes den for høyt trykk og nedkjøling. 

Fase 3

Når man har fått flytende CO₂ er neste steg å frakte den dit den skal lagres. Dette kan enten gjøres via rør direkte fra fangstanlegget, eller ved hjelp av skip som frakter det til en mottaksterminal der det videre pumpes ned under havbunnen. 

Fase 4

Lagring av CO₂ innebærer å sprøyte det inn i store reservoarer dypt under bakken. For å lykkes med dette må det først og fremst være en reservoarbergart til stede. En slik bergart kjennetegnes ved at den er porøs, noe som vil si at det er store nok hulrom i steinen til at en væske kan trekke inn. De vanligste reservoarbergartene er sandstein og kalkstein. I tillegg må det være en takbergart over reservoaret. Som navnet tilsier vil denne ligge som et tak over og passe på at CO₂ ikke lekker ut. Skifer er et eksempel på en slik takbergart. Reservoaret burde ligge dypere enn 800 meter under havet. På den måten vil trykket og temperaturen være på et punkt som gjør at CO₂-en for det meste forblir i flytende form. Tomme olje- og gassfelt er eksempler på reservoarer som kan brukes til karbonlagring. Her pumper man CO₂ ned igjen der man tidligere har hentet olje og gass fra.

Det er flere faktorer som gjør at CO₂ forblir i et reservoar. For det første er væsken fysisk fanget av takbergarten, og over tid vil CO₂-gass kunne løses opp i vann som befinner seg i reservoaret. Noe vil også kunne reagere med mineralene som er i bergarten og bli en del av dens oppbygging. 

Karbonfangst fra biomasse

En form for kartbonfangst og -lagring er fangst av CO2 ved forbrenning av biomasse. Dette kalles bio-karbonfangst (BECCS). Teknologien som brukes her er lik som CCS, men prosessen regnes som karbonfjerning fordi karbonet som fjernes opprinnelig kommer fra atmosfæren. Biologisk materiale som planter, trær, frukt og grønnsaker binder CO2 fra atmosfæren når det vokser. Når dette materialet etterhvert råtner, frigjøres denne CO2-en igjen. Denne prosessen anses derfor å være klimanøytral, men ved å fange CO2-en kan man få et negativt karbonutslipp. Dette skiller seg fra tradisjonell CCS fordi CO2-en som fanges allerede befinner seg i naturens kretsløp, og den ville dermed blitt sluppet fri på et eller annet tidspunkt uansett. Bruk av denne teknologien er derfor et forsøk på å redusere den totale mengden CO2 i atmosfæren, heller enn å begrense fremtidige utslipp. 

Dersom man skal implementere BECCS er det viktig å sørge for at det ikke får negative konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Plassering av et BECCS-anlegg vil også være viktig ettersom man vil få utslipp forbundet med transport av det biologiske materialet. Plasseres anlegget for langt unna kilden til biomassen vil gevinsten fra karbonfangsten reduseres. I likhet med andre forbrenningsprosesser skapes det energi når biomasse brennes, og denne energien kan vi mennesker utnytte.

Karbonfangst fra luft

Karbonfangst og -lagring fra luft (DACCS) er en teknologi der man fanger CO2 direkte fra luften. I likhet med BECCS regnes også DACCS som en form for karbonfjerning, men teknologien bruker den samme hovedprosessen som CCS: fangst, transport og lagring av CO2. Det finnes to metoder for DACCS. Den ene er væskebasert, og innebærer å la luft passere gjennom kjemiske løsninger som fjerner CO2. Den andre metoden bruker fysiske filtre som binder CO2 kjemisk. Etter at CO₂ er blitt fanget kan den lagres på samme måte som CO₂ som fanges på andre måter. DACCS skiller seg ut fordi fangsten ikke foregår ved et punkt der det er spesielt mye utslipp, slik som ved et forbrenningsanlegg. CO2 fanges heller fra luften som er omkring oss, men siden luft består av mindre enn 0,1% CO2 er dette en vanskelig og energikrevende prosess. 

Det er i dag ca. 27 DAC-anlegg satt i drift globalt, som samlet har en fangstkapasitet på nesten 0,01 millioner tonn CO₂ per år (IAE, 2025) Samtidig bygges nå de første storskala-anleggene, blant annet i USA, som skal kunne fange opptil 2 million tonn CO₂ per år når de settes i drift (IEA, 2025.). Det internasjonale energibyrået anser DACCS som en av de miljøteknologiene med størst potensiale for innovasjon i årene som kommer, og det vil trolig bli en viktig teknologi på veien mot netto nullutslipp.

Utbredelse av teknologien

CCS har tradisjonelt sett vært kostbart og vanskelig å få til i stor skala. I 2007 snakket statsminister Jens Stoltenberg om planer for et fullskala-anlegg for CO₂-håndtering i sin nyttårstale. Det skulle finne sted på et raffineri på Mongstad, og det skulle vise hva Norge var i stand til å gjøre. Stoltenberg omtalte det derfor som vår “månelanding”. Planen var å starte med fangst og lagring av CO₂ i 2014, men prosjektet ble avsluttet i 2013 fordi det ble for vanskelig og dyrt å få til. Likevel ledet prosjektet til et vellykket testsenter på Mongstad, som anses å være verdens første anlegg for testing og utvikling av CCS-teknologi. 

Per 2025 finnes det 65 aktive anlegg for CCS i verden med en samlet kapasitet på rundt 57 millioner tonn CO₂ per år. Blant disse anleggene finner vi også prosjekter i Norge, deriblant på petroleumsfeltene Sleipner og Snøhvit. På Sleipner-feltet blir CO₂ separert fra naturgass før det blir lagret tusen meter under havbunnen. Naturgass fra Snøhvit-feltet blir først fraktet til et anlegg på land der CO₂ skilles ut, og så blir det fraktet tilbake og lagret i en sandsteinformasjon i gassfeltet. 

Bekymringer

CCS som miljøteknologi har blitt møtt med noe skepsis. Noen er bekymret for om det er trygt å lagre så store mengder CO₂ under bakken, eller om det er fare for lekkasjer. Forskere mener at det er trygt så lenge man velger de riktige områdene for lagring. Mange reservoarer har holdt på olje og gass i millioner av år, og det er dermed god grunn til å tro at de skal klare å bevare CO₂ på samme måte. Det at man bruker gamle olje- og gassreservoarer er også en fordel fordi boringen allerede er unnagjort, og fordi man har bred kunnskap om området. Ytterligere kunnskap om reservoarene kan man få fra overvåkningsprogrammer og simuleringer. I tillegg finnes det flere vellykkede prosjekter som har lagret CO₂ på en trygg måte i flere tiår allerede. Et eksempel er anlegget på Sleipner-feltet som har lagret 1 million tonn CO₂ hvert år siden 1996.

En annen bekymring ved CCS er at det kan forlenge vår avhengighet av fossil energi i en tid der vi desperat trenger å omstille oss til fornybart. Dersom oljeselskaper tar i bruk CCS på sine anlegg, finnes det en sjanse for at de bruker dette som en rettferdiggjøring for å lete etter mer olje. Om man ikke passer på, kan dette totalt sett føre til mer utslipp istedenfor mindre. Samtidig har FNs klimapanel sagt at vi må ta i bruk CCS dersom klimamålene skal nås, men det er viktig å understreke at dette er i kombinasjon med en omstilling til fornybar energi. CCS vil ikke kunne implementeres i alle sektorer, som for eksempel transportsektoren, ettersom det kun fungerer på store anlegg. Derfor må vi uansett avvikle bruken av fossil energi. For å løse klimakrisen behøves mange løsninger, og CCS er én av dem. Det vil kunne gi energisektoren mer tid til å omstille seg, og samtidig kutte utslipp for produkter som er umulige å produsere uten at det slipper ut CO₂. Sement er et eksempel på et slikt produkt, så her vil bruk av CCS være et godt alternativ.

CCS i fremtiden

CCS er fremdeles ganske lite utbredt grunnet høye kostnader, men teknologien har utviklet seg betydelig de siste årene. Norge er et av landene som satser på CCS, særlig gjennom storsatsningen Langskip som nå settes i drift. Prosjektet omfatter CO₂-fangst fra en sementfabrikk i Brevik og et avfallsforbrenningsanlegg på Klemetsrud. I 2023 ble planene om karbonfangst på Klemtsrud utsatt på grunn av store kostnadsoverskridelser, men i 2025 ble prosjektet gjenopptatt. CO2 - en skal fraktes med skip til et mellomlager nordvest for Bergen. Derfra vil det pumpes gjennom rør for lagring 2600 meter under havbunnen. Til å begynne med skal det lagres 1,5 millioner tonn CO₂ i året, men rørene er dimensjonert til å klare å frakte hele 5 millioner tonn årlig. Planen er å øke kapasiteten ved å skaffe flere kunder og fortsette utbyggingen. Dette har Norge gode forutsetninger for, blant annet gjennom erfaring fra testsenteret på Mongstad. 

Det store spørsmålet rundt CCS er om man burde satse på teknologien til tross for at den ikke er helt på plass, eller om man heller burde investere i løsninger som er mer kostnadseffektive og tilgjengelige i dag. Svaret er vel egentlig at man må gjøre begge deler. Det vil kreve en enorm innovasjon for å oppnå netto nullutslipp, og med videre utvikling vil CCS kunne spille en viktig rolle. Særlig BECCS og DACCS vil trolig utvikle seg mye i årene som kommer. CCS skal ikke brukes som en unnskyldning for å fortsette å bruke fossil energi, men heller eksistere parallelt med annen miljøteknologi. På den måten vil vi ha størst mulig sjanse for å nå klimamålene.