Mange metaller har nyttige egenskaper som gjør at de ofte brukes i teknologi. Blant annet inneholder en smarttelefon mellom 10 og 50 milligram gull (Merchant, 2017; Nogrady, 2016; 911metallurgist, 2013). Man kan derfor si at et av de første leddene i livsløpet til en mobiltelefon er i en gruve, der diverse metaller man trenger til en mobiltelefon blir utvunnet. Dessverre har utvinningen av noen slike metaller vært knyttet til konflikt, seksuell vold og brudd på menneskerettighetene. Vi skal i denne teksten derfor se litt nærmere på utvinningen av disse mineralene og hva som gjør den problematisk. 

The 3TG

De fire metallene tinn, tantal, wolfram og gull er alle svært viktige i dagens smarttelefoner. Gull leder strøm godt og brukes derfor som strømleder i kontaktpunkter på kretskort (Greenpeace, 2020). Tinn brukes til å sette sammen forskjellige deler i mobilen gjennom lodding. Tantal brukes i kondensatorer og integrerte kretser (Pedersen, 2020; Coltan, 2020), og wolfram er med på å få telefonen til å vibrere (Greenpeace, 2020). Disse fire stoffene kalles ofte for 3TG etter forbokstavene i de engelske navnene på stoffene: tin, tantalum, tungsten og gold. (EU, 2017)

Per 2014 foregår mesteparten av tantalutvinningen i verden i tre land midt i Afrika: Den Demokratiske republikken Kongo (DR Kongo), Rwanda og Burundi (Padilla, 2020). Disse tre landene bidrar også en del, men langt ifra like mye, i utvinningen av tinn, wolfram og gull. Tantal er svært viktig i elektronikkindustrien og per 2016 så var hele 40% av verdens forbruk av tantal tilknyttet elektronikkbransjen (Barume et al., 2016).

De sentralafrikanske landene nevnt over har i lang tid vært rammet av mye urolighet og krig, noe som har gjort utvinningen av 3TG problematisk i disse områdene. Man har nemlig vært bekymret for at mineralutvinningen er med på å finansiere væpnede konflikter, og lite synlighet i produksjonen har gjort det nærmest umulig å spore hvor i landene ressursene kommer fra. I tillegg er utvinningen av 3TG tilknyttet  tvangsarbeid, seksuelle overgrep, korrupsjon, pengevasking og brudd på menneskerettighetene (EU, 2017; Vogel, 2016). 

 På grunn av dette har disse fire mineralene fått tilnavnet konfliktmineraler. I dag mener mange at dette begrepet er svært problematisk, fordi det fremstiller verden på en veldig svart-hvitt måte. Det finnes i realiteten mange nyanser i produksjonen av disse mineralene når det kommer til åpenhet, arbeidsforhold og hva pengene går til, så et begrep som konfliktmineraler må man være forsiktig med å bruke (Vogel, 2016).

Kobolt

Denis Mukwege, som mottok Nobels fredspris i 2018, rettet under prisutdelingen oppmerksomhet mot bruddene på FNs menneskerettigheter som forekommer i koboltgruvene i DR Kongo. Dette skapte stor debatt rundt bruken av kobolt i dagens batterier, for eksempel de som er i telefonene våre. The Washington Post skrev i 2016 at rundt 50-60% av verdens kobolt kommer fra DR Kongo, og at mellom 17% og 40% av dette stammet fra ukontrollerte gruver (Frankel, 2016). I slike gruver foregår mye av arbeidet uten opplæring i gruvearbeid, og arbeidsforholdene er ofte utrygge. 

I disse gruvene forekommer også mye barnearbeid. UNICEF estimerte i 2012 at i en provins av DR Kongo hvor det finnes mange gruver, deriblant gruver som utvinner kobolt, jobber det rundt 40.000 barn (Walther, 2012). I 2016 utga Amnesty International en rapport om arbeidsforholdene i disse gruvene, som sa at 20.000 barn helt ned i fireårsalderen jobber under farlige forhold, og at mesteparten ikke har noen form for sikkerhetsutstyr. I tillegg viser rapporten at det begås tydelige brudd på menneskerettighetene i mange av de uregulerte gruvene i DR Kongo (Amnesty International, 2016). 

 

DR Kongo – et krigsherjet land

Den demokratiske republikken Kongo har i lang tid vært preget av konflikt og uro. I 1994 foregikk et folkemord mot den etniske gruppen tutsi i nabolandet Rwanda, som førte til en flyktningstrøm inn til Øst-Kongo på over én million mennesker. De fleste som kom inn i landet tilhørte tutsiene, men det kom også en del militante medlemmer av den etniske gruppen hutu, som tutsiene var i konflikt med. I tillegg bodde det allerede tutsier i DR Kongo som følte seg truet både av de militante hutuene og den kongolesiske hæren. Alt dette skapte store spenninger, og i 1996 brøt det ut et væpnet opprør i østlige deler av landet. Resultatet ble en borgerkrig som varte fra 1996 til 1997. (Solhjell, 2019).

 

Etter en mer stabil periode etter krigen endte i 1997, tok det ikke lang tid før nye opprør brøt ut i 1998, fordi den nye presidenten Kabila ikke hadde folkelig støtte. Krigen som utspant seg i Midt-Afrika mellom 1998 og 2003 kalles ”Den afrikanske verdenskrig”, og involverte åtte land og over 25 væpnede grupper. De åtte landene som deltok i krigen var DR Kongo, Rwanda,Tsjad, Burundi, Angola, Namibia, Uganda og Zimbabwe. Rwanda og Uganda støttet opprørene i Øst-Kongo, mens de øvrige landene ble involvert etter Kabila ba om hjelp til å nedkjempe opprørene. Mineralrikdommen i DR Kongo bidro til å forsterke konflikten: den finansierte krigføring og var en mulighet for de involverte partene til å tjene penger i en uoversiktlig situasjon (Solhjell, 2019).  

 

 

Selv om krigen offisielt ble avsluttet i 2003, har konfliktene fortsatt i årene etter. Disse har i hovedsak vært kamper om politisk kontroll mellom etniske grupper og om naturressursene i DR Kongo (Solhjell, 2019).

Endringer for det bedre

Flere kampanjer prøver å oppnå et mer “rettferdig” marked for elektronikk. Et eksempel på en slik kampanje er Raise Hope for Congo, som jobber for å skape en positiv endring når det kommer til utvinning og salg av konfliktmineraler i DR Kongo. I tillegg har Norge siden 2011 støttet OECDs (Organisation for Economic Co-operation and Development) retningslinjer for handel med mineraler fra konfliktområder. Disse anbefaler at alle selskaper sørger for at mineralene som blir brukt i produksjon kan bli sporet, slik at man dermed vet at de mineralene som blir brukt kommer fra lovlige, etiske gruver. Disse retningslinjene er ikke politisk bindende, som vil si at selskaper og land som støtter dem selv kan bestemme om og til hvilken grad de skal følge dem. Den 1. januar 2021 vil også en helt ny lov fra EU tre i kraft. Den vil tvinge at all import av 3TG til Europa kommer fra gruvedrift som møter en rekke standarder (EU, 2017).

I tillegg foregår det forbedringer i selve mobilindustrien. Flere mobilselskaper blir mer og mer opptatt av problemene i forbindelse med 3TG, og etterhvert som forbrukerne blir mer bevisst på temaet jobber de hardt for å forbedre produksjonskjedene sine. Blant annet avslutter aktører avtaler med gruveselskaper som ikke driftes på en bærekraftig måte (Campbell, 2020). 

Vårt ansvar som forbrukere

Når vi kjøper produkter er vi med på å betale for ressursutvinning, produksjon og transport som kreves for å skaffe oss disse produktene. Som forbruker har man dermed en makt over hvordan disse produktene skal produseres. Den makten kan man bruke når man bestemmer hvilke produkter man kjøper. 

Et selskap som prøver å selge et produkt står overfor konstant konkurranse fra andre selskaper. Derfor vil mange selskaper lytte til forbrukeren i et forsøk på å tilby det beste produktet og dermed vinne kjøperen. Hvis det er noe mange forbrukere er misfornøyd med, vil de fleste selskaper prøve å rette opp i dette for å selge flere produkter. Dette gir forbrukerne en makt til å skape endring, og det er derfor viktig at forbrukerne sier klart fra når noe er i veien.