Hittil har vi kun forklart hvordan kjernefysiske reaksjoner utnyttes i kjernekraftverk, og de fordelene og ulempene som følger med. Det vi likevel enda ikke har tatt stilling til, er om kjernekraft kan betegnes som fornybar energi.

Fornybare energikilder kan defineres som energikilder som fornyer seg selv i løpet av 100 år. En vanlig misforståelse er at energikilder som er uuttømmelige også betegnes som fornybare. Dersom denne definisjonen skulle vært fulgt, ville ikke solenergi vært inkludert som fornybar energi – fordi sola jo helt klart vil slutte å produsere energi en dag. Ei heller vindenergi eller vannenergi ville vært ansett som fornybare kilder, ettersom de direkte og indirekte drives av solenergien jorda mottar. Solas levetid er antatt å være 5 milliarder år – på grunn av dette, og det faktum at sol-, vind- og vannenergi er en del av naturens eget kretsløp, ansees dette å være fornybar energi. Men hva med kjernekraft?

Rent men ikke fornybart

Uran- og thoriumforekomster vil naturlig nok ikke fornye seg selv i løpet av 100 år, og følgelig regnes de ikke som fornybare energikilder. Men, på grunn av de lave karbonutslippene assosiert med kjernekraft er det ofte ansett som en svært ren kilde. Problemene med kjernekraft er nemlig ikke direkte knyttet til hvordan energien utvinnes, snarere konsekvensene av ulykker eller feilsteg i prosessen, samt håndteringen av avfall. For de som er gamle nok til å ha opplevd det, kan Fukushima- og Tsjernobyl-ulykkene ha skapt redsel og en viss skepsis til kjernekraft generelt. I tillegg er det lett for mange å få assosiasjoner til de forferdelige ødeleggelsene fra kjernefysiske våpen så snart de hører om kjernekraftverk.

Fusjon er såvel som fisjon en svært ren energikilde. I motsetning til fisjon som er etablert, er fusjon fortsatt i forskningsstadiet. Grunnet den høye temperaturen som kreves for fusjon, er sannsynligheten for at fusjonen skal komme ut av kontroll, svært liten. Hvis den magnetiske innesperringen skulle feile, og en reaktorvegg hadde fordampet, ville fusjonsprosessene stoppet øyeblikkelig og plasmaet blitt avkjølt, da forholdene for fusjon ikke er tilstede noe mer. Et problem med kjernekraft generelt, er at det er tilknyttet frykt for katastrofe – dette gjelder også for fisjon. Man bør heller se på kjernekraft som en mulighet til ren energi, og en erstatning for fossile energikilder som forverrer klimaet vårt betraktelig. Lykkes man med fusjonskraftverk, har man ikke bare tilgang på en av de reneste energikildene, man har også tilgang på en av de mest effektive energikildene. Det er også radioaktivitet tilknyttet fusjonskraftverk, men hvordan dette vil arte seg i praksis, kan man først fastslå når vi har et fungerende fusjonskraftverk med netto energiutbytte.

Har vi grunn til å være redd for kjernekraft?

Mange har en redsel overfor kjernekraft og er derfor skeptiske til å produsere energi på denne måten. Man skal selvfølgelig ikke bagatellisere så store ulykker som i Tsjernobyl og Fukushima, men det er viktig å understreke at kjernekraftverkene blir sikrere med tiden, og er i dag mye bedre rustet mot ulykker enn tidligere. I tillegg er strålingsfaren forbundet med håndtering av avfallet også minimal dersom gode rutiner for dette dyrkes og ivaretas.

Håndteringen av avfall fra kjernekraftverk har lenge blitt sett på som en fare for mennesker – både under lagringen av og transporteringen av avfallet. Det radioaktive avfallet fra tradisjonelle kjernekraftverk, som i hovedsak består av plutonium, sender ut alfapartikler. Dersom vi ser på gjennomtrengningsevnen (figur 1) til de ulike radioaktive strålingstypene finner vi at det ikke skal mer til enn et papirark for å stoppe alfapartiklene. Det er derfor svært liten sannsynlighet for at slik stråling helt uten videre kan trenge langt nok inn i kroppen til et menneske og gjøre skade. Problemet her er at vi ikke kan lagre avfall for alltid, og at det må komme mer langsiktige løsninger hvis dette skal være et alternativ til de energikildene vi bruker i dag.

Det som imidlertid er farlig, er om de radioaktive stoffene pustes inn av mennesker og havner på innsiden av kroppen. Da vil de radioaktive stoffene sende ut radioaktiv stråling direkte mot indre organer og gjøre stor skade på vev, celler og arvemateriale. Dersom håndteringen av avfallet er forsvarlig og godt organisert utgjør den ingen direkte trussel for at radioaktive stoffer skal frigjøres og dermed skade mennesker.

Det er også en viss risiko for at slike kraftverk kan smelte ned, dersom både kjølingen og kontrollen over kontrollstavene svikter. Dersom radioaktive stoffer frigjøres i atmosfæren ved en slik nedsmelting/eksplosjon, kan det føre til at de radioaktive stoffene havner på innsiden av kroppen – da er det fare for direkte skade på mennesker og dyr. De aller nyeste reaktortypene som er planlagt og foreløpig bare er under utviklingsstadiet, skal være konstruert slik at enhver feil automatisk fører til at reaksjonene stopper opp, istedenfor at reaksjonene kommer ute av kontroll. 

Bærekraftig ved rett bruk

Det at en energikilde er bærekraftig, er ikke synonymt med at den er fornybar. Bærekraftig utvikling er definert som «en utvikling som tilfredsstiller dagens generasjoners behov uten å gå på bekostning av kommende generasjoners mulighet til å tilfredsstille sine behov». Bærekraftig energibruk vil derfor innebære at vi tar hensyn til det økende energibehovet for kommende generasjoner. Ikke engang bruk av en fornybar energikilde vil kunne karakteriseres som bærekraftig dersom den brukes raskere enn den fornyes. På samme måte kan bruk av en ikke-fornybar energikilde karakteriseres som bærekraftig dersom den tar hensyn til det økende energibehovet for kommende generasjoner.