Biogass kan utvinnes av alt naturlig materiale som er nedbrytbart. Dette er noe bonden, entrepenøren og ildsjelen Svein Lilleengen har gjort seg stor nytte av.

Jeg var bonde og hadde kumøkk i bøtter og spann til overs, en dag tenkte jeg at det måtte jo være mulig å utnytte denne til noe annet enn gjødsel. Å spre kumøkk er en ugunstig måte å gjødsle på, den er nemlig full av ugressfrø. Ved å gjære kumøkken, vil frøene dø, og det blir framstilt biogass, som i all grad kan utnyttes! Denne gassen er det jeg jobber med å utvinne på best mulig måte. Dette og mange andre ting selvsagt, forteller han med et glis.

For å utvikle dette produktet må kumøkka gjennom en rekke prosesser. Først må man varme den opp til 70 grader for å kunne tilfredsstille helsekravene (bakteriene må drepes), deretter kan man begynne med moroa:

For å kunne starte gjæringsprosessen må husdyrgjødselen varmes i en lufttett tank, slik vil vi få en anaerob gjæring, som vil produsere gass. Blandingen i tanken må varmes opp til en temperatur på enten 37 grader (mesofil gjæring) eller 56 grader (termofil gjæring). Den termofile gjæringen gir kortere oppholdstid i tanken, men gjør det vanskeligere å styre balansen i gjæringsbakteriene. Det er derfor mer vanlig med en mesofil gjæring, som i bunn og grunn styrer seg selv.

Etter denne blandingen har stått i 10-12 uker, har gjærkulturen bidratt til at all den gassen som er mulig å utvinne fra kumøkka er uthentet. Gassen blir lagret og kan nå utnyttes. Den ferdig fermenterte suppa, bioresten, er en bakterie og ugressfrø-fri blanding som egner seg svært godt som gjødsel. Med andre ord, all møkka blir utnyttet.

Biogass er en gruppebetegnelse av gasser bestående av minimum 50 % metan og en mengde andre gasser, blant annet en stor andel CO₂-gass. Det er metangassen man som regel er ute etter når man skal utnytte biogass som energikilde.

”Kumøkk er bondens gull” forteller Lilleengen, økologiske bønder har skjønt akkurat det. Skal man drive økologisk gårdsbruk, må man bruke det biologiske avfallet til gjødsel, da det for en øko-bonde ikke skal brukes kunstige gjødningsmidler. Flere bønder, derimot, har overskudd på kugjødsel og ser på den som et problem. Det er viktig å utnytte de ressursene man har. Dette er en filosofi Lilleengen trykker tett til brystet.

Han produserer nemlig biogass på sin egen gård. I tillegg forsker han på et produkt som skal virke som et ”økologisk sprøytemiddel”. Ved å sentrifugere det ferdig fermenterte bioavfallet, får han skilt væsken fra fiberet. Væsken kjøres rett ut på jordet som gjødsel. Fiberdelen derimot, blir tørket og tilsatt alger. Algene utnytter at kumøkka inneholder fosfor. Kort fortalt virker dette produktet som et sprøytemiddel, og har vist seg å være svært effektivt mot kålfluer.

Lilleengen ser for seg at ved fermenteringen kan man produsere biogass, som kan utnyttes som drivstoff. Biogassen inneholder CO₂, som igjen kan brukes i drivhus hvor man dyrker alger. Bioresten blir fullt ut utnyttet, både som gjødsel og fosforkilde i insektmiddelet.

Ved å drive en slik utnytting av avfallet fra kyr og andre husdyr, ser Lilleengen for seg at det en dag igjen vil bli mulig å omtale kumøkka som ”bondens gull”

Gjødsel fra 20 kveg tilsvarer den samme energimengden man kan dyrke med ”energivekster” på et område tilsvarende arealet av en fotballbane. Fermenterer man denne gjødselen får man drivstoff som kan drive en personbil 67 000 km, eller 1,5 ganger rundt jorden om man vil. Som man kan se er det stort potensiale i utvinning av metan fra kumøkk.

Ikke bare er biogass en effektiv energibærer, den er også miljøvennlig. Går vi i dag over til å kun utnytte biogass i transportsektoren i Trøndelagsområdet, vil vi redusere miljøgassutslippene med 20.000 tonn. Dette vil si at vi har nådd det målet regjeringen har satt for 2050!