I lang tid har Norge stått som et eksempel for andre land når det kommer til miljøvern og det grønne skiftet. I 2016 var vi i tillegg det første industrialiserte landet i verden som ratifiserte Parisavtalen, som sier at verden skal begrense den globale temperaturøkningen til maks 2ºC, men helst 1,5ºC. I 1992 ble det skrevet inn en egen miljøparagraf i Norges Grunnlov, og Norge er ett av få land som har en slik paragraf skrevet inn i grunnloven. I 2014 ble paragrafen revidert av et enstemmig Storting, og grunnlovens §112 lyder nå slik:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Mange miljøvernorganisasjoner, samt flere jurister, mener at grunnloven dermed sier at den norske stat har et ansvar for å sikre en bærekraftig utvikling og å ta vare på miljøet. Allikevel bestemte Olje- og energidepartementet i 2016, etter å ha vært på klimatoppmøte i Paris, å dele ut utvinningstillatelser for olje og gass i Barentshavet til en rekke oljeselskaper. Ti dager etter tillatelsene ble formelt utdelt, ratifiserte Norge Parisavtalen.

Derfor saksøkte Natur og Ungdom og Greenpeace Norden, sammen med flere miljøvernorganisasjoner den norske stat i 2016 for brudd på grunnloven §112. De mente at å åpne nye oljefelt, spesielt i de sårbare områdene i Arktis, er i strid med miljøparagrafen, fordi det vil føre til enorme miljøkonsekvenser og klimagassutslipp. I tillegg mente de at vedtaket om tildeling av utvinningstillatelsene var ugyldig, at det hadde saksbehandlingsfeil og at det ikke hadde blitt tatt nok hensyn til miljøparagrafen. Tirsdag den 14. november 2017 møtte miljøvernorganisasjonene staten i retten.

Utvinningstillatelsene dekker havområder i Barentshavet som ligger lenger nord og øst enn norsk olje- og gassvirksomhet har foregått før, og dermed har vært uberørte områder. I tillegg er disse områdene spesielt sårbare, da de er hjemsted for 75% av alt liv i Arktis i deler av deres livssyklus. På grunn av at det aldri tidligere har foregått norsk virksomhet så langt nord, finnes det hverken infrastruktur i området eller tilstrekkelig oljesølberedskap til de polare forholdene.

Olje og gass er som kjent en ikke-fornybar energikilde som fører til store klimagassutslipp både gjennom utvinning, transport, og mest av alt forbrenning. Norge er verdens 7. største oljeeksportør, og bidrar derfor til store deler av verdens klimagassutslipp fra olje og gass. Dette vises imidlertid ikke når en regner på Norges utslipp – her telles bare utslipp som forekommer innenfor landegrensene. Fremdeles sto oljeboringen for 28% av norske klimagassutslipp i 2015. Hadde forbrenningen av norsk olje blitt regnet med, ville tallene vært mye større.

Allerede nå begynner vi å se virkningene av klimaendringene, og dette skjer spesielt i området rundt Arktis. Her blir temperaturøkningen mer dramatisk, og store deler av isen på Nordpolen er allerede i ferd med å smelte. Dette truer de artene som lever i disse områdene, men også klimaet på resten av jorda. Samtidig åpner det nye områder for potensiell oljeleting. Imidlertid har klimagassutslippene og klimaendringene nå kommet så langt at vi ikke engang har råd til å  utvinne all oljen vi allerede har funnet hvis vi skal klare å holde oss under togradersmålet fra Parisavtalen  – og dermed heller ikke å lete etter mer.

Den norske stat mente på sin side at vedtaket var gyldig, og at det hadde gått gjennom omfattende faglige, politiske og administrative prosesser, som hadde fulgt de norske lovene og redegjort for konsekvensene av oljeutvinning. De hevdet at oljeboring i de på de nye feltene er både trygt og lønnsomt, og vil skape flere arbeidsplasser. Stortinget har behandlet forslag om å stanse tildelingen av utvinningstillatelser av miljøhensyn to ganger – første gang i 2014 etter forslag av Miljøpartiet De Grønne, og andre gang i 2016 etter forslag av SV. Begge gangene ble forslagene nedstemt av Stortinget. Beslutningen om å utdele utvinningstillatelser har blitt gjort gjennom en demokratisk prosess av Stortinget, og staten mener derfor at saken ikke har noe i en rettssal å gjøre.

Norsk olje- og gassindustri har en noe mer utslippseffektiv, og derfor mer miljøvennlig metode for å utvinne petroleum enn mange andre olje- og gasseksportører. Hvis det har seg slik at norsk olje og gass erstatter mindre klimavennlig petroleum fra disse landene, mener derfor staten at å slutte med norsk petroleumsindustri er verre for miljøet enn å la være, fordi oljen på markedet da vil føre til flere klimagassutslipp enn det norsk olje ville gjort.

Dette var første gang i Norsk historie at miljøparagrafen bruktes i retten, og det var dermed også det første klimasøksmålet i Norge. Partene stilte til Oslo Tingrett den 14.-22. november 2017. Dommen kom i januar 2018, og miljøvernorganisasjonene tapte rettssaken. Domstolene vedtok at utvinningstillatelsene var gyldige, og at paragrafen bare omfatter klimagassutslipp som finner sted innenfor Norges grenser, altså ikke norsk olje og gass som forbrennes i utlandet. Samtidig sa de at §112 sikrer enhver i Norge en rett man kan kreve av myndighetene, også i retten. Miljøvernorganisasjonene anket saken til lagmannsretten. For å lese mer om Klimasøsksmål Arktis kan du besøke nettsiden deres: klimasøksmål.no