Om du noen gang har klart å mote deg opp til  å svømme i norsk saltvann, vet du at vannet er grusomt kaldt mot den sommerbrune huden din. En annen ting du kanskje har lagt merke til er plantene som snirkler seg mellom tærne dine når du trår i vannet. Norskekysten er nemlig dekt med tang, tare og andre planter som vokser på havbunnen. En gunstig gjennomsnittstemperatur, kombinert med næringsrikt vann fra Golfstrømmen, gir svært gode vekstmuligheter. Ja, faktisk så gode vekstforhold, at taren i norske farvann i noen tilfeller kan vokse fortere enn regnskogen i Amazonas!

Havet skjuler nemlig et potensiale som for de aller fleste av oss er helt ukjent. Selv om man i noen asiatiske land i århundrer har høstet tang og tare til mat, er det ikke før i senere år at man har kommet på ideen om å bruke disse plantene til drivstoffproduksjon. Det norske selskapet SES (Seaweed Energy Solutions) står i spissen av utviklingen rundt denne teknologien.

Med en far som hadde drevet med høsting av tang og tare til gjødsel og fôr, og med egen erfaring fra oppdrettsnæringen, satte Pål Bakken (daglig leder) i gang SES. Med minner om høsting av flere tonn tare i sommerjobben hos faren, med hjelp av en liten motorbåt, viste han allerede at det krevde lite energi å høste energiressursen. Med dagens teknologi og kunnskap måtte det jo være mulig å kommersialisere dette til energiproduksjon! Et annet pluss var jo at det var en fornybar ressurs i aller høyeste grad, samtidig som at det ikke ville kreve allerede etterspurte landarealer.

Biodrivstoff har nemlig i mange år vært et svært omdiskutert tema. I mange tilfeller blir planter til biodrivstoffproduksjon dyrket der det ellers ville blitt dyrket menneskemat. Det å bruke matjord til å dyrke energivekster, kan for mange være et dårlig alternativ sett med humanistiske øyne. Med en stadig voksende matetterspørsel, ville det vært svært uetisk å bruke landarealer som ellers kunne produsert mat, til å dyrke for eksempel soya til drivstoffproduksjon.

Derfor var det et populært alternativ å se på muligheten til å produsere energi fra sjøplanter. De krever ikke landarealer eller kunstig vanning (noe som kan være problematisk i områder med lite ferskvann), ikke forurensende insektgift eller gjødsel, samtidig som at en kunstig skog med tare vil skape et naturlig rensende filter. Planten tar nemlig til seg forurensende i vannet, og utnytter seg av næringsstoffer fra for eksempel fiskeavføring. Et annet viktig poeng er at tareanleggene også gir skjulested til småfisk som trives i slike omgivelser. I hele Nord-Norge er tareskogen nedbeitet av kråkeboller, noe som lager store problemer for det biologiske mangfoldet i området. Dette har blant annet ført til reduserte fiskebestander langs kysten.

Den typen tare SES ser for seg å utnytte i stor skala, inneholder opp mot 70% sukker. Og dette er avgjørende når det gjelder energiproduksjon- særlig til drivstofformål. I transportsektoren bruker man i dag gjerne etanol utvunnet av biologisk materiale blandet i bensin, til å tilby et ”grønnere” alternativ til vanlig bensin. Etanol er nemlig en alkoholtype som lar seg produsere av biologisk materiale med høyt sukkerinnhold. Jo høyere sukkerinnhold, jo bedre utnyttelse av materialet får vi. Det samme gjelder når man i fremtiden også ser for seg en produksjon av for eksempel biogass. Jo mer sukker- jo høyere energiutbytte.

LES MER OM BIODRIVSTOFF HER

Men hvor blir det av den delen av taren som ikke går til energi? Vi sitter jo igjen med en rest biologisk materiale. Dette har man funnet ut at man kan bruke som fiskefôr og gjødsel! Det vil derfor fort være mulig å se for seg en sammenslåing av fiskeoppdrett med dyrking av tare.

Laks er en viktig inntektskilde for oss her i Norge, men om man eskalerer denne produksjonen i særlig grad, kan man se for seg at det fort kan bli et miljøproblem. Avfallstoff fra lakseoppdretten (mat som ikke blir spist og avføring) kan skape miljøforandringer i nærområdet til laksemæren. Dette kan forhindres ved å dyrke en tare i nærheten. Denne renser jo opp avfallet fra fiskeoppdretten. Slik vil vi få et sammarbeid som vil være nyttig for begge parter. Fiskeoppdretteren får fôr fra den andelen tare som ikke blir drivstoff, og etanolprodusenten får gratis næringsstoffer til plantene sine fra fiskeavføring.

Som du ser så er det flust med fordeler rundt taredyrking. Så hvorfor er det ikke satt i gang produksjon i stor skala? Jo, det er nemlig noen problemer som må løses først. SES jobber i hovedsak med å utvikle ny teknologi for storskala dyrking av tare som gjør produksjonen billigere og mer effektiv. Foreløpig er utviklingen bak den såkalte ”seaweed-carrier” i hovedfokus hos den entusiastiske gjengen. Løsningen er enkelt forklart et kunstig flak som flyter i vannet, som man kan dyrke frem makroalger (tare) på. Dette er et stort fremskritt fra tidligere teknologi, hvor man dyrket taren på tau. I fremtiden vil denne løsningen gjøre det mulig å dyrke makroalger i stor skala, også i farvann som ikke er like gjestmilde som norske fjorder, slik som i dypet i det åpne havet. Ønsker du å lære mer om denne teknologien, ta en titt på SES sin hjemmeside her.

De jobber også med å utvikle en taretype som både vokser raskt og har høyt sukkerinnhold. På laben i Trondheim blir prøver fra ulike steder i Trondheimsfjorden foredlet og krysset med hverandre. På denne måten finner man frem til den best egnede tarestammen før man setter i gang storskalaproduksjon. Produksjonen av drivstoff fra tare trenger jo, som alle andre prosjekter, å være så lønnsom som mulig.

Når man finner den beste tarekryssningen, samtidig som at man finner en god måte å få en tareplantasje til å være værbestandig på, vil drivstoff fra tang og tare bli et godt alternativ til tanken i bilen din!