Solceller er noe man finner på hytta eller på kalkulatoren, tenker du sikkert. De produserer jo ikke mer strøm enn at man kan drive en vannkoker, eller hjelpe til med å gjøre regnestykket du sliter med litt lettere. Det er imidlertid her du tar feil, solceller på NTNU er i dag med på å produsere kunstige lyn, sende satellitter ut i atmosfæren og skape de ideene som en dag kanskje skal være Norges nye oljeeventyr.

På NTNU står nemlig noe som for ti år siden var revolusjonerende og nytenkende i Norsk sammenheng. På utsiden av O.S. Bragstads plass 2, eller elektrobygget om du vil, henger en heldekkende vegg bestående av glassplater implementert med solceller. Denne leverer vekselstrøm til el-nettet ved universitetet.  Med et budsjett på 5 millioner kroner fra et oljeselskap som var sulten på positiv PR-omtale, satte forskere og professorer i Trondheimsregionen (SINTEF og NTNU) i gang med å planlegge prosjektet i 1997, 3 år senere sto byggverket ferdig: En glassvegg bygd på utsiden av orginalveggen av huset med solcellepaneler koblet sammen til å produsere nok strøm for å drive et lite hus.

Et virkemiddel mange arkitekter er glade i å utnytte er dobbelfasaden. En dobbelfasade er en form for ekstra isolasjon hvor glassflater er satt utenpå en eksisterende yttervegg. Med et mellomrom på den indre og yttre flaten på alt fra 15 cm til store korridorer, gir dobbelfasaden arkitektene stort spillerom, noe de kreative sjelene setter stor pris på. Blant annet utnytter arkitekter dette ved å bygge hele gater inn i glass, se for eksempel glasshuset i Bodø, som hjelper til å beskytte folk fra vær og vind. Ved å utnytte at man får stillestående luft som følge av glasset, oppnår man både varme- og lydisolering, noe som egner seg godt både for restaurering og nybygging.

Det var med dette i baktankene man ved NTNU begynte å tenke på å legge inn solceller i den ytre glassveggen. På denne måten kunne man oppnå en isolasjon som ikke bare holdt på varme, men også kunne produsere strøm.

”Vi hadde først sett for oss at BP (British Petroleum red.anm.) skulle gi støtte til at vi kunne kjøpe en liten testcelle vi kunne ha på laben. Men etter å ha snakket med dem satt vi igjen med et helt annet inntrykk. De hadde nemlig en helt annen plan, og brått satt vi med 5 millioner tilgjengelig og beskjed om å bygge en dobbelfasade med solceller stor nok til å dekke en hel vegg, eller 455 kvadratmeter”. Professor Øyvind Aschehoug står og mimrer ved det som en gang var en attraksjon ved universitetet. Med solcellepanel som dekker et areal på 192 kvadratmeter var dette en revolusjonerende tanke i Norsk sammenheng.

Veggen varmer opp kontorene som ligger bak på kalde vinterdager, mens på sommeren åpnes luker og den varme luften stiger opp og gjennom systemet, ikke ulikt slik den gjør i et drivhus. På denne måten blir det verken for varmt eller for kaldt. ”I forbindelse med prosjektet satte vi i gang en undersøkelse som omfattet hvordan de som jobbet i kontorene oppfattet klimaet. Selv om mange var skeptiske til prosjektet i starten, viser resultatene av denne undersøkelsen at klimaforandringene i kontorene ikke har vært merkbare” forteller Aschehoug.

For å bli en del av det prestisjetunge universitetet, måtte solcelleveggen møte visse krav, og alt måtte være gjennomtenkt. Til og med avstanden mellom de forskjellige solcellekomponentene er det lagt mange timer med arbeid bak, ja faktisk så mye arbeid at prosjektgruppa vurderte å ta patent på den. Grunnen til dette er av estetiske og praktiske årsaker: hadde man lagt platene for tett ville ikke sola nå vinduene bak glassfasaden, mens hadde platene ligget for langt fra hverandre ville energigevinsten vært så liten at man like gjerne kunne droppet å hatt panelene der i det hele tatt.

Skal man drive effektiv produksjon av elektrisk energi fra sola, er en generell huskeregel at cellene skal ligge i vinkel tilsvarende breddegraden. I Trondheim vil det si ca. ved 63 graders helning. Det vil si at man må ha stativer om man skal drive solcellepaneler på enkelthus. Det forskerne ved SINTEF og NTNU fant ut var at man ikke mister så alt for mye effektivitet ved å snu litt på platene i forhold til den optimale vinkelen, slik at man kunne kle en loddrett vegg, og på denne måten unngå store stativer enten på taket eller veggen. Cellene kan utnytte ca. 16% av den energien som kommer fra sola, og på en sommerdag kan dette bety en markant energitilførsel til et hus.

Selv om veggen ved NTNU produserer nok strøm til å drive 1/3 vanlig norsk husstand, er teknologien i dag utdatert. ”Veggen produserer nok strøm den dag i dag, men så lite at vi ikke har fakturert NTNU for det” ler Aschehoug. ”Men ideen bak den er svært god, det viser at man kan utnytte teknologien både bak solcelleenergi og dobbelfasaden til å få bedre energieffektive hus.”

NTNU var en av de første plassene i Norge man kunne finne solcellepaneler i en slik skala rundt år 2000. I dag er det derimot vanlig at både kontorbygg og andre store bygg har en vegg dekket med solceller. Se for eksempel på den norske operaen.