Lyst til å vinne en kraftig solcellelader?

Svar på våre 7 enkle spørsmål her.

Internasjonale klimaavtaler

20. september, 2016
Europaparlamentet
Europaparlamentet. Kilde: Ash Crow / Wikimedia Commons / CC BY-SA 3.0

I desember 2014 møttes 195 medlemsland i Lima i Peru for å legge grunnlaget for det som håpes på å bli en ambisiøs og fremtidsrettet klimaavtale i Paris 2015. 2014 ble preget av mange naturkatastrofer, og klimaendringene fikk mye politisk fokus det året. Blant annet hadde FN et ekstraordinært klimatoppmøte i New York i september. Der møtte det opp mer enn 400.000 mennesker. I november ble den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel IPCC lansert. Forhåpningene var derfor store før klimatoppmøtet i desember 2014, men flere miljøorganisasjoner uttrykte misnøye og skuffelse etter møtet. I mange år har FN samlet nesten 200 medlemsland årlig for å bekjempe klimaendringene sammen, men det har likevel  vært vrient å få til en konkret og politisk akseptabel klimaavtale.

 

Det største problemet er å bli enige om hva avtalen skal innebære. Utviklingsland har svært lave utslipp, som utgjør lite i global sammenheng, men disse landene er ventet å få økende utslipp etter hvert som de får høyere økonomisk vekst. Veldig mange mennesker i u-land mangler tilgang på strøm, og har naturligvis lave utslipp. Etter hvert som befolkningen får høyere levestandard, er det sannsynlig at utviklingslandenes utslipp kommer til å utgjøre mer på verdensbasis. Flere miljøorganisasjoner mener en avtale bør innebære massive utslippskutt og penger til omstilling og tilpasning i fattigere land. Få land er imidlertid positive til utslippskutt eller villige til å gi støtte til utviklingsland.

 

Utviklingsland som er i ferd med å gå over til industriland, kalles overgangsland. Overgangsland har vanligvis lave utslipp per innbygger, men på grunn av det høye folketallet blir de samlede utslippene høye likevel. Kina har siden Kyoto-avtalen i 1997 opplevd høy økonomisk vekst. Landet var tidligere et utviklingsland, men er nå i ferd med å bli et industriland. Utviklingsland er i følge Kyotoavtalen ikke pålagt å kutte utslipp, og dette er et problem fordi Kina nå ikke er pålagt å kutte sine utslipp, til tross for de høye utslippene. De er redde for at en bindende klimaavtale kan føre til at de ikke får opprettholdt den høye økonomiske veksten de ønsker. I 2007 passerte Kina USA som verdens største klimaforurenser, og vi er dermed avhengige av at Kina er villige til å kutte sine utslipp for å klare togradersmålet. Likevel mener mange overgangsland at industriland fra et historisk perspektiv har hovedskylden for klimaendringene, og at det derfor bare er industriland som bør pålegges utslippskutt.

 

Alle nasjoner er nødt til å bidra dersom en klimaavtale skal fungere i praksis. Kina er verdens største klimaforurenser, og står for omtrent 29 % av det totale verdensutslippet, etterfulgt av USA med 16 % og EU med 11 %. Blant de 20 største forurenserne, er det kun tre EU-land. Den økonomiske veksten i Kina og India har de siste årene vært så høy at utslippene nå står for en vesentlig stor del av de totale klimagassutslippene. Uten overgangslandene vil vi ikke klare å redusere utslippene til et ambisiøst og trygt nivå.

 

The United Nation's Conference on Climate Change, Paris 2015
The United Nation’s Conference on Climate Change, Paris 2015

Det endelige vedtaket i Lima sier at en bindende klimaavtale i 2015 skal bygges på «felles, men differensierte forpliktelser», men at dette skal være i lys av ‘respektiv kapasitet’. Dette betyr at selv om alle land skal bidra i kampen mot klimaendringer gjennom 2015-avtalen, så må rike land fortsatt ta brorparten av ansvaret. Stormaktene USA og Kina har lenge nektet enhver forpliktelse til å kutte utslipp, men nå ser vi antydning til en positiv utvikling. USA lover å kutte mellom 26 og 28 % av utslippene innen 2025, og Kina vil stanse sin utslippsvekst innen 2030. Fremskrittet er lite, men det er et steg i riktig retning.

 

I desember 2015 vil en ny global klimaavtale underskrives i Paris. Mye tyder på at heller ikke dette vil bli en ambisiøs klimaavtale som kan reversere klimaendringene. Få land er villige til å bidra økonomisk i utviklingsland, og de totale utslippskuttene i industrilandene er små. Den største utfordringen med internasjonale klimaavtaler, er at det ikke finnes et internasjonalt overorgan som kan belønne eller straffe de som ikke overholder avtalen.  En internasjonal klimaavtale er viktig, men klimaavtalen i seg selv vil dermed ikke løse klimaproblemene. Tiltak må tas lokalt.

 

Klimaforskere sier at dagens ungdom trolig vil være den første generasjonen til å se de økologiske konsekvensene av klimaendringene, men at de sannsynligvis også er den siste generasjonen som har muligheten til å gjøre noe med det. Dette setter oss i en unik posisjon. Dermed er det svært viktig at vi legger press på myndigheter til å fokusere mer på dette. I tillegg innebærer dette et individuelt ansvar. Mange tror bærekraftig utvikling, redusert forbruk og miljøvennlige tiltak er synonymt med dårligere levestandard, men med enkle grep kan du gjøre verden litt grønnere. Les mer om veien til en bærekraftig utvikling her (UngEnergi.no).

Kilder Nyttige lenker
Bruk som kilde
Denne artikkelen skrevet av UngEnergi er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-Ikkekommersiell-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge Lisens.
UngEnergi.no benytter informasjonskapsler for å gjøre brukeropplevelsen bedre Lukk Les mer
Kyoto-avtalen ble vedtatt i 1997. Avtalen er juridisk bindende og omfatter tallfestede, tidsbestemte reduksjoner i utslipp av klimagasser for industrilandene som er med i ordningen.