Ideen om at verdens land må jobbe sammen under internasjonale avtaler for å bekjempe menneskeskapte klimaendringer var godt plantet allerede i 1992. Da ble FNs Klimakonvensjon vedtatt som et rammeverk for fremtidige avtaler og protokoller.

Klimakonvensjonen

FN er den eneste aktøren som hittil har klart å lage slike store internasjonale avtaler. Konvensjonen sa at det skulle settes ambisiøse, men konkrete mål for kutting av

klimagassutslipp og delte videre verdens land inn i to kategorier: Anneks I-land og ikke-Anneks I-land. Denne inndelingen ble viktig for framtidige avtaler fordi det er forventet at Anneks I-land kutter mer enn ikke-Anneks I-land siden førstnevnte ble sett på som å ha hovedansvaret for å ha skapt klimaproblemene. Inndelingen er i dag noe problematisk siden flere land kategorisert som ikke-Anneks I-land har utviklet seg til å bli rikere og også fått kraftig økt utslipp uten at inndelingen har blitt oppdatert. Dette gjelder spesielt Kina, som i dag er det landet som står for størst utslipp av CO₂ i verden.

Kyoto-protokollen

Den 11. desember 1997 ble Klimakonvensjonen grunnlaget for en ny internasjonal klimaavtale: Kyoto-protokollen. Den kom som en juridisk bindende del av Klimakonvensjonen og trådte i kraft i 2005, 8 år etter den ble vedtatt. Protokollens viktigste element er forpliktelsene om at hvert Anneks I-land skal gjennomføre utslippskutt og avtalen inneholder videre tre fleksible mekanismer: Den grønne utviklingsmekanismen, Felles gjennomføring og Internasjonal Klimakvotehandel.

Kyoto-protokollens kvotehandelssystem er bare ett av flere. Blant annet har også EU et eget kvotesystem som også omfatter Norge. Sistnevnte har blitt mye kritisert grunnet at det har blitt gitt ut for mange kvoter i forhold til etterspørselen, dette fører igjen til at systemet ikke presser fram utslippskutt. Kyoto-protokollen anses heller ikke som en stor suksess. Antallet land som har forpliktelser under avtalen har gått ned og avtalen omfatter nå kun drøyt ti prosent av globale utslipp. I tillegg har Kyoto-protokollen blitt kritisert for mekanismen med at rike land kan betale for prosjekt i utviklingsland. Grunnen er at det har vært vanskelig å forsikre seg om at disse prosjektene faktisk fører til reelle utslippskutt som ikke ville funnet sted hadde ikke rike land betalt.

Parisavtalen

Den 4. november 2016 trådte en ny avtale i kraft: Parisavtalen. En avtale omtalt som en av de viktigste klimaavtalene i historien og som en

stor diplomatisk suksess. 195 land signerte den ferdige avtalen på klimatoppmøtet i 2015. I forkant hadde det kommet inn individuelle nasjonale klimamål fra 180 land, noe som betraktes som et voldsomt engasjement sammenlignet med noen annen tidligere klimaavtale og kan vise at verdenssamfunnet tar klimautfordringene mer og mer på alvor.

Hovedmålet til Parisavtalen er å begrense den gjennomsnittlige temperaturøkningen til kloden maks 2 grader, men avtalen fremmer at det mest ønskelige er en økning på kun 1.5 grader. For å oppnå dette viser avtalen til en modell over utslippskutt og sier at vi må nå toppen for

klimagassutslipp så fort som mulig for så å sørge for at utslippene synker jevnt før de tilslutt når togradersmålet. Mellom 2050 og 2100 skal vi være klimanøytrale.

Den 8. november 2016, fire dager etter Parisavtalen hadde trådt i kraft, gjennomførte USA et presidentvalg og Donald Trump ble valgt som president, sammen med en ny republikansk regjering. Den samme regjeringen meldte 1. juni 2017 at USA, landet som slipper ut nest-flest tonn menneskeskapt CO₂ i verden, nå trekker seg ut av Parisavtalen. Dette ble sett på som et stort tap for kampen mot global oppvarming, både i USA og resten av verden, men noen så også lyspunkt med dette. Det er fordi det kan skape motreaksjoner som gjør at andres støtte til avtalen styrkes. Allerede ser vi at stater og byer i USA vil ta en mer aktiv rolle i klimapolitikken.

Til tross for dette vil det faktum at USA trekker seg fra Parisavtalen føre til at andre land under avtalen må jobbe enda hardere for å nå togradersmålet. For skal vi endre klimaendringene må verden stå sammen, under internasjonale avtaler.

Vil du lese om flere internasjonale klimarelaterte avtaler kan du blant annet lese om Montrealprotokollen (som omtaler gasser som er skadelig for ozonlaget) og Konvensjonen om biologisk mangfold.