Avfall fra milevis unna kommer til sin destinasjon på Heimdal i Trondheim. Her blir det brent i fjernvarme-anlegget, og varmen brukes til å varme opp vann som går ut til oppvarming av bygninger og boliger i byen. 

Vi står utenfor Heimdal varmesentral. Det er en stor grå bygning, med en høy pipe som spyr ut noe som med første øyekast ser ut som forurensende røyk. Mens vi venter kommer og går store trailere og søppelbiler. Vi er spent på å finne ut hvordan dette fungerer, og om det er miljøvennlig.

Vi blir møtt av sivilingeniør og driftsleder Erik Winsnes, som tar oss med inn i anlegget. Det ble opprettet i 1982 og eies i dag av Statkraft. I Trondheim blir 8000 privatboliger og 650 næringsbygg forsynt med fjernvarme, og det dekker 33 % av byens oppvarmingsbehov. Når det er i full drift blir det brent 600 tonn søppel i døgnet.

Inne i rommene lukter det ingenting, men i gangene kan man svakt kjenne søppellukten. Etter møtet med Winsnes spør vi han om dette, og han svarer at man blir vant til lukten etter hvert. Dessuten har man krav på åndedrettsvern om man skal inn til selve søppelet. Takket være vifter lukter det veldig lite, og dette er viktig for dem.

Søppel på sommer og vinter
Varmesentralen på Heimdal er den eneste i byen som er bemannet. Her er det alltid minst 3 personer på jobb, for å overvåke den kontinuerlige prosessen. Nå på sommeren er det ikke så stor etterspørsel på varme, og deler av anlegget er avslått for en kort periode før den skal ut i ilden igjen i de neste 300 dagene. De to ovnene som er i drift i dag produserer 27 MW i timen.

Erik Winsnes leder oss inn på kontrollrommet, som til sammen sikkert har mer en 30 skjermer. Der sitter det 3-4 menn, en av dem driftstekniker Kurt Steinsvik, som vi blir overlatt til. ”Vi bruker å spørre om det er noen som kjenner igjen noen ting, da,” sier Winsnes og ler, deretter takker han for seg og drar. Jeg snur meg og ser inn til avfallsbunkeren gjennom et stort vindu. Jeg må blunke to ganger før jeg greier å registrere hva jeg ser. Det første jeg får øye på er det enorme rommet, så ser jeg det den svære haugen med søppel. Biler kommer og lemper inn avfall mens vi står der, og automatiske kraner plukker opp og legger fra seg avfall for å blande det. ”Man skulle jo tro at søppelet var blandet i utgangspunktet, men det er det ikke. Her kommer det inn både husholdning og bygningsavfall, og mye annet rart – alt du kan tenke deg og ikke tenke deg har vært eller kommer inn her,” ler Steinsvik. Men det er ikke all avfall de vil ha. Ubrennbart materiale, for eksempel jern, hoper seg opp skaper problemer. Heldigvis blir flesteparten av disse fjernet når bilene med avfall ankommer.

På vinteren er det et betydelig større behov for varme, og anlegget går for fullt. Når det ikke er nok søppel å brenne, (for ja – det hender), må andre energikilder til for å varme opp vannet. På Heimdal har de en oljekjel og en elektrokjel, og ut over i Trondheim har de også andre distrikt-varmesentraler med naturgass, biogass, deponigass, varmepumper og elektrokjeler. De fleste av disse er ute av drift på sommeren, for eksempel varmesentralen på Dragvoll, som går på propan/butan. Disse blir satt i gang når oppvarmingsbehovet er stort.

Prosessen i korte trekk
Prosessen begynner med at restavfall og sortert brennbart industriavfall blir kjørt til varmesentralen på Heimdal, og dumpet ned i en stor avfallsbunker. Søppelet kommer fra hele Midt-Norge og mer, fra Dovre til Mo i Rana. Avfallet ligger gjerne i avfallsbunkeren i tre dager, siden det ideelle er at det skal være blandet til en homogen blanding. Så blir det lempet med en automatisk kran inn i en trakt, og deretter videre inn til selve flammene. Det ser ut som en trapp på 6×10 m der avfallet gradvis beveger seg nedover, før tilslutt asken og slagget faller ut i bunnen. Dette tar 1 time. Det er krevet at søppelet skal blir brent på minimum 850 °C i 2 sekunder. Varmen stiger oppover og varmer opp vann. Deretter må røyken renses, noe som er krevende for å tilfredsstille strenge miljøkrav. Røyken går gjennom en reaktor, filter, og mye mer, til det tilslutt hovedsakelig bare er vanndamp som kommer ut av pipa. Slagget og asken blir ført med bil til Langøya, der den blir tatt hånd om.

Stort nettverk
Når vannet forlater fjernvarmeanlegget er temperaturen mellom 90-120 °C. Deretter går den ut i Trondheim i et nettverk av rør som totalt er rundt 20-30 mil langt. Rørene som går ut av anlegget kan ha en diameter på ca. 50 cm, mens rørene inn til hus er på 20 cm. Rørene er av stål, med isolasjon og plast rundt, så det er veldig lite av varmen som slipper ut. Det er maks snakk om noen få grader. 10 000 m³ vann sirkulerer i en lukket krets, fra Heggstadmoen i sør, til Ranheim i nordøst. Når det varme vannet når boligen går det inn i en varmeveksler, der varmen overføres til husets eget vannkretsløp. Vannet som returnerer til fjernvarmeanlegget er på 55-75 °C.

Er dette miljøvennlig?
Et av spørsmålene jeg så fram til å få svar på var hvor miljøvennlig dette er. Jeg ble positivt overrasket av å få vite at røyken som kommer opp av pipa ikke er røyk – det er nesten bare vanndamp. I tillegg er det en liten mengde andre stoffer, for eksempel NOx, SO2, CO, dioksiner, saltsyre, kvikksølv, men utslippene er lave på grunn av strenge miljøkrav. Dessuten; hvor skal vi gjøre av bygnings- og restavfallet om vi ikke brenner det? Da er det likeså nyttig å bruke det til oppvarming. Så selv om fjernvarme ikke er utslippsfritt, blir det sett på som en miljøvennlig energikilde.